- Folk turte å gå inn i mørket med oss

01. juni 12 - Eivind Horne
nyhetsbilde

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Folk turte å gå inn i mørket med oss

 

 

Foto: Eivind Horne Tekst: Geir Loftesnes


To dager før termin fikk høygravide Solveig påvist alvorlig svulst på hjernen. 

Heldigvis skulle hun ikke kjempe denne kampen helt alene.

 

Godhet når livet gjør vondt kan være helt uvurderlig. Det har ekteparet Kindervaag fått erfare.


Julen 2011 

Solveig (28) og Øystein (33) lever i en kombinasjon av å feire julen hos Øysteins familie på Jæren og å forberede seg på å bli førstegangsforeldre. Lille Arons forventede ankomst er på den første dagen i det kommende året. Svangerskapet har gått bra, men siden november har Solveig hatt litt dobbeltsyn som legene forklarer med graviditeten. 3.juledag øker derimot smertene og det venstre øyelokket til Solveig henger kraftig. Ekteparet begynner å bli bekymret for hva dette kan være og kontakter helsepersonell, som etter hvert henviser dem til akuttmottaket, hvor de ender opp hos en nevrolog. De tar ulike tester og en MR-undersøkelse. Lille nyttårsaften får Solveig svar på prøvene. 


Legene spør Solveig om mannen hennes er langt unna og hun skjønner at dette er alvorlig.


”Fint om du kommer til sykehuset snart” leser Øystein i en sms fra kona. Det er nok til at han skjønner at noe er alvorlig galt, og reiser fra Bryne, hvor han jobber som lager- og verktøysjef i et rørleggerfirma. På sykehuset i Stavanger går han ut av heisen og ser kona gående sammen med en lege. Før de rekker å møte hverandre, bryter Solveig sammen i gråt. Hun har fått høre de verste ordene i sitt liv. En fem centimeters lang svulst på hjernen er fra nå av livets største fiende. 


Alenepappa? 

Øystein reagerer med sinne. På Gud. På legen. På alt. For 11 år siden mistet han mammaen sin på grunn av kreft. Skal han igjen miste noe av det kjæreste han har, og det kun to og et halvt år etter at ekteskapet ble inngått? 


Det oppleves som om livet raser sammen og på sykehuset råder det kaostilstander. Legene er usikre på hva de nå skal gjøre, ikke rart når pasienten er høygravid og arten av svulst er så sjelden at kun én av én million får den. Nyttårsaften blir ekteparet sendt til Haukeland universitetssjukehus på en halvtimes varsel. Ved keisersnitt ankommer Aron denne verden på termindatoen under totalt andre omstendigheter enn foreldrene hadde sett for seg, og helt uvitende om at livet til mammaen som har båret ham fram nå er i stor fare. En stor glede og en stor sorg vandrer hånd i hånd. 

Som nybakt mamma skriver Solveig et brev til sin nyfødte sønn mens hun ligger på oppvåkningen etter keisersnittet i frykt for at hun ikke vil se ham vokse opp. Hun planlegger også sin egen begravelse. 

De neste to ukene forblir de på Haukeland, hvor tester og prøver skal gi klarere svar. Det tar tid. Fryktelig lang tid. 

http://godhet.no/upload/images/big/skjermbilde-2012-06-01-kl.-08.53.15.jpg

 

Ti tunge timer

På grunn av svulstens sjeldne art tør ikke legene å gjøre noe. Ikke engang på samarbeidssykehuset i Boston i USA tør de å bevege seg inn til svulsten, da det kan risikere blindhet eller enda verre, hjerneblødning. 


- Den hadde vokst ut fra hjernestammen, lå nær hovedpulsåren og tett opp til synsnervene. Ufattelig vanskelig å komme til, informerer Øystein. 

Ikke før i slutten av februar får de nybakte foreldrene vite at en lege i Canada er villig til å ta risikoen. Operasjonen i Ottawa i begynnelsen av mars er ti timer lang. Og heldigvis, på mange måter vellykket. 90 prosent er borte, 10 prosent gjenstår. 


Aldri alene

Litt over to måneder etter at operasjonen er forbi har Solveig ennå ikke kommet seg helt. Tre til seks måneder kunne det ta, sa legene i Canada. Hun sliter med konsentrasjon og hukommelse og merker at kroppen orker veldig lite. Dessuten gjenstår måneder med stråling, og om alt går bra, vil det likevel måtte gå ytterligere femten år til før hun kan friskmeldes helt. På noen få dager rundt nyttårsaften ble livet snudd på hodet for ekteparet Kindervaag. Og vel så det.


Men det var aldri meningen at familien skulle kjempe denne tunge kampen alene. I hvert fall ikke ifølge venner, familie, naboer og et nettverk av mennesker de kanskje ikke visste at de hadde. 


- Sykehusrommet var helt nedlesset av blomster og bamser. Ekstremt mange har tenkt på oss, gitt oss gode ord via sms og på kort. Vi har ikke hatt overskudd til å svare på alt, men hvert ord har blitt lest opptil mange ganger, forsikrer Solveig oss.


- Folk har turt å prøve seg i stedet for å være redd for å tråkke feil. Det har vært utrolig godt for oss, sier hun.

 

En venn tilbød seg å være Nav-kontakt for Solveig, en annen å være nyhetsanker som formidlet informasjon videre og de har fått film og pizza på døra. Uka etter Haukelandvisitten kom folk på døra med middag hver dag, og mens de var borte hadde naboer og venner passet kattene, vasket huset og fylt opp kjøleskapet. Da Solveig og Øystein kom hjem var det til og med fyr i peisen. 


- Folk var oppriktig glad for å hjelpe, nesten som om vi gjorde de en tjeneste om de fikk hjelpe oss. Det gjorde at vi ikke følte at vi stod i takknemlighetsgjeld til alle som gjorde godt mot oss, sier Solveig. 

http://godhet.no/upload/images/big/skjermbilde-2012-06-01-kl.-08.53.25.jpg

 

27.000 varme kroner

Det toppet seg fram mot bursdagen hennes 10.april. En god venninne hadde fått nyss i Solveigs drøm om en luksusferie etter måneder med mørke. En feriekonto ble opprettet og den hemmelige facebookgruppen vokste raskt i antall medlemmer. Den 9.april ble det postet en video på denne gruppens side med tittelen ”Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad”. Her mottar familien gaven; et kort med over 60 underskrifter og et beløp som etter hvert lyder 27.000 kroner. I videoen bryter Solveig ut i gråt, som hun har gjort flere ganger det siste halvåret. Men denne gangen er det sterke gledestårer. 

- Herlighet... Er det sant? Hva er det dere gjør?! sier Solveig overrasket i videoen idet hun leser kortet.

- Det handler ikke så mye om pengene, men at man opplever seg sett når livet er vanskelig. Fra nære venner til folk vi knapt kjenner, folk har skjønt at vi har det tøft og det er stort for meg, sier Solveig. 


- Det er så flott at mennesker ønsker å gå så dypt inn i vår historie, jeg føler de bærer oss med seg. Det har vært godt for oss som føler at hele verden raser sammen, sier hun.

- Dette gir oss også et helt nytt utgangspunkt for strålingen som forhåpentligvis kommer i sommer. Vi vet at når alt er ferdig, har vi virkelig noe å se fram til, sier Øystein.