Glimt fra tidligere nummer av Godhetsmagasinet

01. juni 12 - Eivind Horne
nyhetsbilde

 

les hele magasinet her: http://www.slideshare.net/imikirken/godhetsmagasinet-2012

- PRAKTISK KJÆRLIGHET DET VIKTIGSTE

 

Tekst: Geir Loftesnes Foto: Eivind Horne

Espen Sandvik har innsett at han aldri vil få sin søster, Marianne, tilbake etter at hun ble drept på Utøya den 22.juli. Men å få motta godhet på mange ulike måter har likevel betydd mye i sorgprosessen.

 

 

 

 

 

 

- Godhet i form av praktisk kjærlighet og konkrete handlinger har betydd langt mer enn folk som har sagt at de er tilgjengelige, sier Espen Sandvik. Etter 22.juli har familien Sandvik opplevd godhet fra de store massene og enkeltmennesker.

 

 Jeg møter ekteparet Miriam Birgitte Godman (23) og Espen Sandvik (25) utenfor Domkirka i Stavanger. Ikke et tilfeldig sted. For litt over ni måneder siden var det nettopp her de tok sitt siste farvel med sin søster og svigerinne, 16 år gamle Marianne Sandvik fra Hundvåg i Stavanger. Etter 22.juli har hele regionen fått et forhold til henne. Vi tar noen bilder foran den grå steinkirka, før vi forflytter oss til litt varmere omgivelser på en kafé i sentrum.

 ”Ikke ring henne”

Espen tar et par slurker av en dobbel mocca før han svarer på oppfordringen om å fortelle om julidagen da søsteren hans ble drept. Både han og kona jobber i helsesektoren i Bergen, han som ambulansearbeider og hun som sykepleier, og fulgte nøye med nyhetene denne ettermiddagen.

 - Jeg var på jobb og kom inn til pause. Her så vi på Nyhetskanalen og det som hadde skjedd i Oslo. Det var mye uvisshet og spekulering. Noe av det første jeg tenkte var at om dette var en terrorhandling, så kommer slikt sjelden alene. Jeg ble nesten innstilt på at det skulle komme noe mer. Etter hvert måtte jeg ut å jobbe igjen, og hørte da om skyting på Utøya, sier Espen.

 Marianne hadde vært medlem i AUF i kun et halvt år før hun reiste til Utøya, noe som ikke var nok for Espen til å verken koble Utøya med ungdomspartiet eller Marianne.

- Jeg visste at hun skulle på en sommerleir, men visste ikke helt hvor det var.

 Espen sjekket ikke mobilen sin før på slutten av arbeidsdagen, klokka 19.00. Flere ubesvarte anrop og korte meldinger ventet ham; ”Marianne er enda på Utøya, ikke ring henne”.

http://godhet.no/upload/images/big/skjermbilde-2012-06-01-kl.-08.52.35.jpg

 Da håpet sluknet

- Da jeg leste dette, knakk jeg litt sammen. Jeg prøvde å ringe Marianne, men fikk ikke fatt i henne. Jeg ringte pårørendetelefonen, men kom heller ikke gjennom på denne. Alt var så usikkert. Det kunne være ingenting eller alt, forteller Espen.

 Mediene spekulerte i alt fra fem skadde til tretti døde på Utøya denne fredagskvelden og omfanget hadde stor uklarhet. Espen bestemte seg for å bli med faren sin, Gaute, til Sundvollen dagen etterpå, slik at ikke Gaute skulle reise alene. Kona til Espen, Miriam, ville til Stavanger for å være med svigerfamilien sin.

 Morgenen før de skulle reise fikk de sjokkmeldingen. Det høyst spekulative og usannsynlige tallet på antall omkomne var blitt tredoblet. Håpet om å finne Marianne sluknet betraktelig.

Espen møtte faren sin på Gardermoen noen timer senere. De sa ikke så mye, men forstod hverandre likevel; preget av alvoret, og uten anelse om hva som ventet dem etter en times kjøring til Sundvollen.

 Skulle hente Marianne hjem

Politisperringer, væpnet politi, pressefolk, store paraboler på mediebobiler, en rekke registreringer og kontroller, DNA-tester, samt hyppige informasjonsmøter.

- Det var overveldende, men på mange måter hjalp det oss til å innse alvoret, sier Espen. Fortsatt var det ingen søster å spore. Marianne dukket ikke opp i kaoset av busslass med Utøya-ungdommer som ankom Sundvolden Hotell.

 - Når begynte dere å innse at Marianne var død?

- På et tidspunkt snakket Kripos ikke lenger om å finne overlevende. Pappa ringte en gang hjem til mamma og sa bare ”Marianne er død”, så han innså det før meg. Jeg hadde nok litt mer håp, og trengte mer fakta på bordet før jeg turte å innrømme det. Vi reiste jo til Sundvollen for å hente Marianne hjem.

 I Sandvikfamiliens hjem på Hundvåg i Stavanger var det ingenting som fungerte som normalt. Mye venting resulterte i oppdikting av ulike historier rundt uvissheten om hvor Marianne var. ”Hun var egentlig aldri på Utøya”, ”Hun reiste sikkert på en Sverige-tur med noen venninner” eller ”Hun ble redd og svømte over til en annen øy”.

- Det vitner om en familie i krise, sier Miriam. Hun påtok seg her oppgaven å være til stede for svigerfamilien blant annet ved matlaging og diverse andre hverdagslige gjøremål.

 En offentlig begravelse

Søndag reiste Gaute og Espen hjem til Stavanger. Uten Marianne. Dagene gikk i venting. Venting på en dødsmelding.

 - Torsdag morgen så jeg en politimann komme mot døra vår. Jeg visste hvem han var og hvorfor han var her, sier Espen.

Lørdag, åtte dager etter drapet, får familien se Marianne på sykehuset.

 - Jeg ber og håper på mirakler. Men først da forstod jeg at Marianne virkelig var død, forteller Miriam.

- Det var sterkt å se en mor stå ved kisten til barnet sitt og rope navnet hennes, legger hun til idet tårer triller nedover kinnet. Torsdag den 4.august blir begravelsen holdt i en fullsatt domkirke, med lydoverføring til de flere hundre utenfor kirka som det ikke var plass til.

 Overveldende omsorg

Espen beskriver tiden etter 22.juli som en skummel berg- og dalbane han bare må gjennom, uansett hvor mye han vil gå av og hvor kvalmende og smertefullt det er. Med seg på denne berg- og dalbanen har familien Sandvik likevel opplevd å ha mange ulike støttespillere.

- Presten Odd Kristian Reme var tilstede helt fra begynnelsen av og var en stor støttespiller, det var også presten fra Hundvåg. De hjalp oss når vi ikke klarte å ta avgjørelser, sier Espen. Det var Reme som ledet begravelsen i Domkirken. Her holdt Gro Harlem Brundtland tale, noe som betydde mye for familien.

- Hun holdt en flott tale, og støttet oss i familien den dagen. I tillegg ble hun også med til Hundvåg hvor Marianne ble gravlagt. Jeg fikk stor respekt for henne i ettertid. Espen trekker også fram rosetoget som en spesiell markering.

 - Det var så stort at man klarte ikke helt å skjønne det. Det var gigantisk, sier Espen.

- Ingen visste hvem vi var, men så var det på en måte oss de gikk der for, legger Miriam til.

http://godhet.no/upload/images/big/skjermbilde-2012-06-01-kl.-08.52.24.jpg 

Praktisk kjærlighet

Når Espen skal sette ord på hva enkeltmennesker har betydd for familien i sorgprosessen, er det den praktiske kjærligheten han trekker fram. Naboer som lagde middag og støvsugde huset.

 - Enkeltpersoner har stilt opp når vi ikke har klart å sette ord på hva vi trenger hjelp til. Mange har sagt at de gjerne vil hjelpe og gjør hva som helst for oss, vi må bare si ifra. Men på mange måter blir det litt tomme ord, fordi vi ikke orker å si ifra. Det har vært viktigere med de som bare har gjort noe, sier Espen.

 Huset til familien på Hundvåg ble raskt fullt av blomster, og Espen og Miriam forteller at de fikk svært mange kort, meldinger og telefoner fra folk som ville vise omsorg i den tunge tiden. Folk gav også penger til AUF eller ulike bistandsprosjekt.

 - Vi har vært igjennom en tragedie, og det er vi preget av. Og i denne perioden har vi vært helt avhengig av den godheten vi har fått og mottatt. Den har vært livsviktig.

 Savnet forsvinner ikke

Det har vært mange opp- og nedturer etter 22.juli for familien Sandvik. For Espen har det vært tungt å gå tilbake på jobb, men han har fått god støtte fra profesjonelle folk i helsevesenet, både i Stavanger og i Bergen.

 - Vi er heldig i og med at dette er en offentlig sak: folk glemmer oss ikke så lett, det er lettere å få empati hos folk. Det har vært godt.

 Mens rettsaken pågår, vet familien Sandvik at uansett hvilken straff den tiltalte får, vil det ikke gi Marianne tilbake. Det er en tung sannhet.

 - Det er så urettferdig – kjempeurettferdig – og meningsløst, sier Miriam om drapet på svigerinnen sin.

 - Det er fortsatt uvirkelig. Vi forventer å møte Marianne når vi kommer hjem, sier Espen.

 Jeg forlater ekteparet utenfor kafeen vel vitende om at dette var en bror og en svigerinne til ei av de 77 menneskene som ble drept denne dagen. Det blir tydelig for meg: denne verden trenger godhet.